Advarsel: Skriving kan forårsake strev, uro, sorg, angst. Tørr du? - «Tingenes tilstand» (2020) av Sandra Lillebø

 

I Tingenes tilstand skildrer Sandra Lillebø ikke kun et liv påvirket av forelderens udiagnostiserte psykiske sykdom, men også et forfatterskap i tvil: utlevering eller ærlighet? Moren har schizofreni, diagnosen stilt av internett. Mormoren hadde schizofreni, forsøkt kurert med sjokkterapi. Nå er hovedpersonen redd for å være tvunget til å følge i deres lidelsesspor, redd for at også hun er psykisk syk.

Psykisk sykdom er både et stort tema i romanen og dens bakteppe. Hva betyr det å skrive om en schizofren mor? Eller er det en mor med schizofreni hun skriver om? Det er vanskelig for henne å skille mellom personen og sykdommen. Hun vil det så veldig gjerne, men det går ikke.

«At den schizofrene er en splittet personlighet, er en misforståelse. Den schizofrene har ingen personlighet. Hun er oppsplittet, fragmentert. Knust, kastet i gulvet.» (76)

Å skrive om moren føles som et valg mellom personen og skildringen: Hva er det som er viktigst? Hovedpersonen har et splittet forhold til skriving, og ser den samtidig som frihet til å ytre sine dypeste smerter og utlevering av en mor som gjorde så godt hun kunne.

«Hvordan finne ord som tilslører uten å lyve? Som er åpne mot verden, men som likevel beskytter? Som er sanne om meg, men som skjuler min mor?» (76) og

«Smerten i å skrive, smerten i å utlevere seg selv og sine nærmeste, jeg har så liten tålmodighet med den. Den er ingenting, ingenting mot å være fratatt språket, fratatt muligheten til selv å si 'Jeg har vondt' og forvente å bli hørt.» (84)

Romanen er høyst relaterbar og kan treffe mange lesere: Dem som har måttet forholde seg til psykisk sykdom i familien, dem som elsker sine foreldre, men har et vanskelig forhold til livet de klandrer foreldrene for, dem som har lovet å aldri bli som sine foreldre, men oppdager at de ligner på dem stadig mer, og mange andre.

"Hun er yngre enn det jeg er nå, likevel ser jeg med skrekk på den aldrende kroppen, kjenner den sterke lukten når hun har vært på do. Det er flere år siden jeg begynte å gjenkjenne den på meg selv." (109)

I romanen er hovedpersonens angst nærmest en konsekvens av en oppvekst preget av morens sykdom, usikkerhet og periodisk fattigdom. Hun frykter rotter, kakerlakker og mugg som ikke er der. Bekymrer seg over at hun har brukt hele 700 kroner på en genser. Gråter og opplever blackouter. Tror hun har arvet schizofreni. Klarer ikke å stå opp av sengen. Med angsten er livet minst dobbelt så vanskelig.

For Lillebøs hovedperson må litteratur springe ut av nødvendighet. Annet kan hun ikke fordra. «Språket er ikke en lek, det er liv og død.» (159) Men for å kunne skrive fortellingen om seg selv og sin mor, har hun måttet gi opp håpet om å fortelle en fullstendig historie – språket strekker ikke til. Om det var mulig å fortelle hele historien, kunne hun ha forklart hva det er som smerter så mye og hvorfor det å få smuler av morens omsorg som voksen provoserer så voldsomt. Men det får hun ikke til, mener hun.

Og så er det forfatterskapet.

Lillebøs hovedperson er ikke den eneste som sliter med å lese det som hun selv tidligere har skrevet. Det gjør også jeg. Og mange andre aspiranter og forfattere, mistenker jeg.

«De [dikt fra tenårene] kan ikke siteres her, til det er jeg for stolt, det er knapt så jeg orker lese mine egne ting i det hele tatt. Når jeg ser noe jeg har skrevet i avisen, blar jeg alltid forbi, og selv boken jeg ga ut, som kjentes så viktig da jeg skrev den, kjenner jeg en fundamental avsky for. Jeg vet at dette gjør meg til en dårligere forfatter enn jeg hadde behøvd å være. Men kan ikke skrive om man ikke tåler å lese sine egne ord.» (99)

Kun basert på skildringen av hovedpersonens forfatterskap kunne man hevde at romanen hører til virkelighetslitteratur. Mange litteraturforskere understreker at skildringer av det å bli forfatter eller det å skrive den aktuelle boken kan anses som hovedingrediens i virkelighetslitteratur. Som sjangeren er virkelighetslitteratur langt fra å være entydig og klart definert, selv når, som i dette tilfellet, forfatteren innrømmer hva og hvem boken egentlig handler om. Det som i mine øyne kjennes som spesielt ved Tingenes tilstand er ærligheten om skriving og forfatterskap, helt uavhengig av bokens sjangermessige status. Paradoksalt nok er det her at grensen mellom fiksjon og virkelighet, noe hovedpersonen også er opptatt av, er på sitt mest uklare.

Hovedpersonen setter pris på dikt fordi «[...]poesien er den sjangeren som i størst grad fortsatt virker som litteratur på den måten at hva som er sant og ikke, fortsatt er et underordnet spørsmål.» (97) Bør dette spørsmålet forbli underordnet? Som aspirerende forfatter er jeg fristet til å svare med et klinkende klart «ja». Men som litteraturviter vet jeg at det ikke er så enkelt som bare det.

Terninger nekter jeg å trille. Men les denne boken hvis oppveksten fortsatt smerter deg, mer eller mindre. Les den hvis du er en aspirerende forfatter. Les den hvis du er nysgjerrig. Jeg hadde godt av den. Håper du også vil.

Lillebø, Sandra. 2020. Tingenes tilstand. Oslo: Forlaget Oktober.