"Våte kyss" (2018) - Novellesamling med historier fra Bergen


Merknad: Samlingen “Våte kyss” har jeg fått fra Theresa Marie Sperre og Tegn forlaget som anmeldereksemplar, helt uten betingelser. Min anmeldelse er i sin helhet min egen mening.

“Våte kyss” (2018) er en samling av ti kjærlighetshistorier fra vår fine, våte Bergen by. Samlingen inneholder noveller fra åtte forfattere, og er utgitt av bergenske Tegn forlag. Noen av forfatterne er debutanter, mens andre har blitt publisert før. Tre av novellene er skrevet på nynorsk.

Sterke følelser, spenning og uventede slutter - flere av novellene overrasket meg positivt. De fikk meg til å reflektere både over den effekten ulike typer kjærlighet har på oss mennesker, og over det som skjer når de ulike kjærlighetene forveksles med hverandre eller andre følelser forveksles med kjærlighet. Kjærlighet er vakker, skaper sommerfugler i magen og livslang samhørighet. Kjærlighet kan også få konsekvenser, og det glemmer vi ofte.

Hva venter deg i denne samlingen?


“Lypsyl” og “Eple” kunne ha foregått på en av Skyss-bussene jeg har tatt, uten at jeg visste det. “Syv timer, tjuefire minutter” tok det for meg å reise fra Oslo til Bergen på det samme nattoget, bare på en annen natt. Det oppstår en viss nærhet til litterære hovedpersoner når man har gått langs de samme gatene som dem og tatt de samme bussene. Disse tre novellene, samt “Møte ved Den blå steinen”, forteller om ganske så typiske kjærligheter, om usikkerhet, drømmer og sjanser. Hva hvis? Hva hvis ikke? Er alt skjebne? Angrer jeg?

“Mellom fornuft og følelser” og “Stempelet” foregår i studentmiljøet i Bergen, og forteller om utfordrende forhold, knuste hjerter og håp. “Stempelet” slutter på en måte som for meg var helt uforventet, og som gjorde denne historien om fra en ganske vanlig kjærlighetshistorie mellom to studenter til en historie som gir en ny perspektiv til leserne som kanskje ikke har tenkt på temaet på en slik måte.

“Der ute kor kvardagen bevegar seg”, “Kunstnaren”, “Heksejakt” og “Mistenksomhetens pris” må jeg innrømme er mine favoritter. Grunn for det er at de kaster et nytt lys over de mørkere sider av kjærlighet. Hvor sterk kan ensomhet bli? Hva gjør lengsel etter kjærlighet med et menneske? Finnes det sjalusi i ikke-romantiske forhold? Bør man frykte dem som uttrykker vonde følelser gjennom kunst? Og hva med hekser og kjærlighetsmagi? Disse novellene forteller om den vonde siden av kjærlighet, men de byr også på håp.

Er “Våte kyss” en bok jeg anbefaler?


Boken er lettlest og underholdende, med smuler av tankemat strødd overalt (ja, ja, jeg vet, tankemat er ikke et godkjent norsk ord, men det brukes, og det passer så godt, så la meg bruke det denne gangen). Språket er stort sett godt tilpasset synsvinkelen, og til tider kjennes igjen som typisk bergensk, ihvertfall til mine ører. Ingen store innovasjoner, men et par fine overraskelser.

Visse elementer i noen av novellene falt ikke i smak. Dårlig flyt kan ødelegge et ellers bra innhold, og enkelte steder syntes jeg at den formen som ble valgt, ikke ble brukt på en tilfredsstillende måte. En av sluttene likte jeg ikke i det hele tatt, fordi jeg syntes at forfatteren burde ha unngått slike klisjeer. Allikevel ødela dette ikke min leseopplevelsen betydelig, og jeg mener at alle som elsker Bergen eller kjærlighet, eller begge deler på samme tid, vil nyte denne samlingen.

Kommentarer