Er all litteratur autobiografisk? - Alice Munro og “Dear Life” (2012)

Våre erfaringer påvirker oss fra fødselen av, og blir lagret i vår hukommelse i form av minner. Våre minner utgjør en viktig del av vår personlighet - dem samler vi på gjennom hele livet, og de gir oss, bevisst eller ubevisst, noe å bygge fremtidige interaksjoner på. Finnes det da noe annet å bygge litteratur på enn minner? Det var nettopp det jeg begynte å tenke på mens jeg leste Alice Munros samling “Dear Life”.

Om boken og forfatteren

Alice Munro vant Nobelprisen i litteratur i 2013, og da ble hun kjent for et bredere publikum. Denne samlingen kom ut for første gang i 2012. Mange av novellene hadde blitt publisert tidligere i ulike magasiner, blant annet “The New Yorker”. Samlingen bærer det samme navnet som en av de fire følelsesmessig autobiografiske novellene. Det var akkurat den betegnelsen som “følelsesmessig autobiografiske” som fikk meg til å tenke på minner - hva vi husker, hvorvidt det er fakta vi husker og hvorvidt følelser, og om det i det hele tatt finnes litteratur som er fri for autobiografiske elementer av enhver slags. Samt om det finnes autobiografier som er mer basert på fakta enn følelser.

Subtile følelser, uuttalte sannheter og vidunderlig klart språk

Jeg må innrømme at jeg ga meg allerede etter å ha lest noen få sider av novellen “Amundsen”, da jeg først begynte å lese denne samlingen for noen år siden. Det skjer, av og til, at jeg gir meg med en bok. Det hjelper ikke at boken er riktig, hvis tidspunktet er feil, og forresten var boken lånt fra biblioteket.

For noen uker siden ble tidspunktet riktig, og da koset jeg meg med mitt eget eksemplar som jeg kjøpte på bruktmarkedet. Et nytt eksemplar, med byttekortet fra julen 2013 fortsatt i. Så da var jeg ikke den eneste som ga seg med denne boken. Jeg begynte å lure på hvorfor den andre personen ga seg for godt. Kan det være at historiene ikke falt i smak i det hele tatt? Var de for ordinære for min medleser? Var handlingsgangen for fattig eller slutten ikke tilfredsstillende?

Hvis man velger å rette oppmerksomhet mot språket, er det synlig at hun mestrer det litterære språkbruket, og uttrykker komplekse tanker klart og konsist. Hvis man ikke vil legge spesielt merke til språket, og vil kun nyte historien og handlinger, står ikke språket i veien for det. Da kan vi kanskje si at språket ikke var den skyldige.

Alice Munros noveller er nyanserte og forteller om livet på en annerledes måte. De forteller om livet slik hun husker og lever det, selv om det ikke alltid er sitt egne liv hun beskriver. Jeg begynte å tenke at kanskje det var årsaken til forlatelse - at min medleser ikke mente hennes minner var interessante nok til å lese gjennom. Men hvor går grensen mellom minner og fiksjon? Finnes det en grense i det hele tatt?

Det hennes skikkelser tenker og føler kommer ofte frem på en indirekte måte. I kun en setning er hun i stand til å fortelle mye mer enn selve ordene avslør - vi leserne er nødt til å reflektere over hva et menneske som blir beskrevet på en slik måte måtte føle, og dybden kommer frem på en ukomplisert måte.

Hun skriver om ordinære mennesker. Ingen er en helt, ingen er alt for heldig. Hun skriver om livet som det skjer, om viktige tidspunkter og veikrysser som ikke nødvendigvis slutter lykkelig eller ulykkelig.

Her er et eksempel - slik slutter “Leaving Maverley”:

“An expert at losing, she might be called - himself a novice by comparison. And now he could not remember her name. Had lost her name, though he’d known it well. Losing, lost. A joke on him, if you wanted one. He was going up his own steps when it came to him. Leah. A relief out of all proportion, to remember her.”

Det handler om tap, glemsel og minne, og om to mennesker som har erfart mye og krysset hverandres sti mange ganger før, i Maverley. Nå har begge forlatt dette stedet på ulike måter, og vi får ikke vite noe mer. Det viktigste har allerede skjedd.

Hendelsene slutter på samme måte som de kunne ha gjort i det virkelige livet, der hoved- og sidepersonene er tilfeldige og alt skjer på en gang, og ingenting skjer på lenge. Disse novellene er ikke for dem som vil flykte fra hverdagen til det imaginære der alt er mulig. De er for dem som setter pris på livets mangfold, enkelhet og kompleksitet på samme tid.

Minner og de siste fire novellene

I de siste fire novellene - “The Eye”, “Night”, “Voices” og “Dear Life” - er skildringer av hennes barndom, barndomshjem og hjemby vevet sammen i et bilde av hennes følelsesmessige landskap. Hun skriver om det som kanskje hendte da hun var barn, og om det hun synes om det som voksen. Hvis man sammenligner andre noveller fra samlingen og de fire autobiografiske, er tonen veldig lik. Personer, hendelser og steder er annerledes, men tonen forteller at det kan være noe av det følelsesmessig autobiografiske også i de andre novellene.

Hva kan man svare på spørsmålet fra tittelen da? Hvis ikke en forfatter bruker det som har hendt henne som inspirasjon, da bruker hun stedene og menneskene hun kjenner. Uansett hvor ugjenkjennelige hun gjør alle disse elementene, finnes det fortsatt rester av hennes minner i hennes verk. Hvis man ikke engang kan drømme om mennesker man aldri før har sett, hvordan skal man skape litteratur uten å bruke egne minner? Det er kun naturlig at vi gjør det.

Men det at vi gjør det, gjør ikke litteraturen mindre verdt i det hele tatt. Au contraire.

Tittel: “Dear Life”
Forfatter: Alice Munro
Utgivelsesår: 2013
Forlag: Vintage, Random House, London
Norsk oversettelse: Bare livet ved Aase Filseth (2013)

Andre om boken:

Kate Kellaway, The Guardian
Beathe Solberg, Beathes Bokhjerte
Leif Ekle, NRK

Flere interessante lesninger:

ESSAY: Eg, spegelen og dei andre, Merete Røsvik, littkritikk.no