Om litteratur, journalistikk og kvalitet - Kritikarboka (2010) av Atle Christiansen

En bokanmelder bør skrive relativt kort, klart og konsist. Allerede fra første setning skal retningen av bokmeldingen være klar. Hvis du skal skrive en bokmelding, så må du felle en dom. Ellers blir ikke bokmeldingen noe av. Også må du verne om fordommer (men ikke i den negative betydningen) for å skrive gode bokmeldinger. Det er det viktigste jeg igjen sitter med etter å ha lest denne boken.

Tekstlære

Den første delen som heter “Tekstlære” er fordelt i kapitler om bokmeldingen og det litterære feltet, sjangerlære, kvalitet og verdier, og kvalitetskriterium. Det å stå på med lesingen lønnet seg, men til tider var det litt vanskelig å fortsette å lese gjennom gjentakelser av det samme på forskjellige måter.

Som en amatør blant bokanmeldere og en med bakgrunn i litteraturvitenskap, hadde jeg mye å lære fra denne boken. Kapittel om tekstlære ga meg nyttige verktøy for å vurdere en bok - noe å ta utgangspunktet i for å kunne skrive en bokmelding andre skal være interessert i - uten å beklage seg over kort frist og lite plass.

Allikevel tok det mer arbeid enn nødvendig for å få med meg det nyttige.

Del 2

I den andre delen deler forfatteren sine råd med leserne. Først og fremst råder han oss om å vurdere og dømme litteraturen, fordi kritikk skal skille mellom godt og dårlig. Han mener at vi skal overlate dypere analyser og sammenligning til akademikere. Det høres helt greit ut, hvis man skriver for en avis og skal alltid være den første ute. Men hva med oss som gjerne skriver bokmeldinger en stund etter at boken har kommet ut?

Videre skriver forfatteren om at litteraturen skal tas på alvor, ikke bare på estetikken, at man skal verne om fordommene sine, og at man skal slå ned på det som stikker seg ut. Han gir også noen språkråd.

Men kan man ta litteraturen på alvor hvis man bare begrenser seg til det som stikker seg ut, og streber mot å vinkle skarpt og tabloid?

“Skribentar som alltid er bekymra for hva kristne, homofile, muslimer, prostituerte, narkomane og alkoholikarar meiner og trur, får aldri sagt det dei sjølv meiner og trur.” (side 105)

Forfatteren antar at alle er klare over hvor grensen går mellom meninger og krenkelser. Det er de ikke. Han argumenterer for at man skal møte litteratur med egne fordommer og vurdere den mot dem, samt vurdere egne fordommer mot det man får ut fra litteraturen. Han virker sikker på at alle kommer til å bruke egne fordommer på en konstruktiv måte. Det tror jeg ikke.

Eksempler fra A. Christiansens eget arbeid

Før han avslutter boken med å gi oss et råd om å spørre når vi ikke forstår, bruker han egne anmeldelser for å nærmere vise hvordan kritikk ser ut. Eksemplene er i seg selv greie nok, men seks av syv handler om litteratur skrevet av mannlige forfattere.

Tonje Vold skrev om det i Prosa:

“På måten Christiansen selv kommer en kritikk av denne innvendingen i forkjøpet, ledes vi til å tro at kvinner ikke nevnes fordi kvinner ikke «har gitt like mykje innsikt til saksfeltet». Ved ikke å nevne kjønn som faktor postulerer boka at det er en betydningsløs kategori for anmeldere. Samtidig demonstrerer den at kun menn skriver og forstår skjønn litteratur.”

Jeg tror neppe at forfatteren mente å si at kvinner ikke har like mye innsikt i feltet som menn, men antall mannlige i forhold til antall kvinnelige forfattere som er nevnt i boken stikker seg ut.

En nyttig bok

Selv om jeg har en del innvendinger mot denne boken, må jeg si at Atle Christiansens råd kommer til nytte. Hvis en bokanmelder ønsker å lære mer om kritikk og kvalitet, er denne boken et greit sted å begynne, for så å eventuelt fortsette med bøker på dens litteraturlisten.