Stillhet, ensomhet og dypt humane forhold - Brev fra Norge av Isidora Sekulic

Zorica Mitic, som har oversatt boken til norsk, kaller Brev fra Norge for “de vakreste reiseskildringene i den serbiske litteraturen”. Brevene er virkelig vakre, og forfatterens kjærlighet for den norske naturen og det norske folket kommer tydelig frem. For første gang reiste hun til Norge i 1912, og mesteparten av hennes beskrivelser stammer fra den tiden.

Isidora Sekulic (1877-1958) var en serbisk forfatter og det første kvinnelige medlem av Det serbiske vitenskapsakademiet, står det på bokens omslag. I innledningen står det at hun snakket syv språk og hadde utstrakt kunnskap om britisk, fransk, tysk og skandinavisk litteratur, kunst og kultur. Hun avsluttet lærerskolen i Sombor (Serbia), lærerhøgskolen i Budapest og tok sin doktorgrad i Berlin.

Brevene er skrevet i tidens ånd. Noe av det hun skriver kan virke altfor direkte og upassende, men man må ta hensyn til at samfunnet i 1912 og samfunnet i dag er to forskjellige ting. Jostein Sand Nilsen, den norske oversetteren av boken, skriver i etterordet:

“Og når man kommer bakenfor språket, eller klare å like det som man liker ting man liker godt, da er det overraskende hvor godt hun treffer med sine tanker om Norge og nordmenn. Det hun sier om bergensere, for eksempel. [...] Noen ganger er riktignok Isidora litt på jordet. [...] Noen ganger bommer hun med navn og steder(...). Og måten hun snakker om samer, vel, kanskje det er tiden. Eller tiden var kanskje enda verre. Likevel. Like mye på grunn av språk og fakta som på tross av det, er Brev fra Norge en stor leseropplevelse.”

Språk og språklige bilder

Det er kanskje litt underlig at jeg leste denne boken for første gang på norsk og aldri på serbisk, da serbisk er mitt morsmål. Allikevel er det sant, og av denne grunnen kan jeg ikke tale om hvordan oversettelsen er i forhold til originalen. Planen er å lese Brev fra Norge på serbisk så snart som mulig, men inntil da får mine lesere nøye seg med mine kommentarer om den norske oversettelsen.

Språket Isidora Sekulic bruker for å beskrive Norges natur synes jeg er veldig vakkert. Med ord maler hun enestående bilder ved å bruke sammenligninger og metaforer som til tider bærer et særpreg av hennes serbiske morsmål.

“Nedenfor er det virkelig skremmende mørke, og alt som lyser og kan kalles farge, er oppe på himmelen. [...] Alt dette er solen og dens poetiske makt. Se den her i nordens ende. Den er ikke en ball, men en kjempestor himmelfugl som druknet sitt hode i Nordishavet og spredte sine lange halefjær fra sin lange hale på himmelen. Alt dette gynger på en måte, er levende, skjelver og blinker.” (side 170)

“Mørket fylte luften igjen. Det eneste som strålte, var fjellets frynsete kanter. Fra fjordens bunn og i vindenes stillhet begynte så kraft og sinne å reise seg. Dette var bølgenes galopp, med stadig større og større bølger, et fossefall som slo tilbake på seg selv.” (side 150)

“Elven er først bred og rolig og følger overrasket med hvordan toget stadig trenger seg gjennom hennes skarpe steiner og kommer inn og ut fra tunneler. Men plutselig blir dalen trangere og den store vannmassen reiser seg overrasket opp; rundt rolige vannstrømmer begynner store, grønne blærer å blåse seg opp, med tynt og gjennomsiktig skum.” (side 126)

Til tider følte jeg at det var utfordrende å forestille meg det som sto i brevene, som om ikke alt var helt på plass i språket. Det var vanskelig å si om årsaken til det var det Isidora Sekulic selv hadde skrevet eller om det var oversettelsen. Av og til kom det bratte overganger mellom to ulike bilder som også ødela min leseopplevelse litt. Likevel utgjør alt dette en liten del av boken, og har ikke en så veldig stor betydning for boken som helhet.

Den norske oversetteren sier selv at forfatteren er “svåroversatt”, “litt vanskelig” og “nyvete” for sine lesere, og at det er slik hun skal være. Derfor finnes det en del “serbisismer”, litt rar ordstilling og noen uttrykk som ikke finnes på norsk i denne boken. Selv merker jeg at visse setninger er alt for lange.

Det må sies at oversetterne bruker fotnoter aktivt, noe som etter min mening er ganske rosverdig i dette tilfellet. Selv om jeg skulle ønske at de hadde brukt dem enda mer for å bedre forklare visse kulturelle fenomener fra Balkan som nevnes i brevene, er det mye lettere for nordmenn å lese Brev fra Norge med oversetternes fotnoter til stede enn det ville vært uten dem.

Mennesker og kultur

Isidora Sekulic skriver veldig mye om nordmenn i sine Brev fra Norge. Som regel beundrer hun norsk natur, norske bønder for deres standhaftighet og tapperhet, og norsk kultur for dens “ypperste kvalitet i alle befolkningslagene.” Ut ifra et 1912-synspunkt, i en tid da Serbia potensielt spilte en større rolle i europeisk politikk enn Norge, skrev hun om samfunn, kultur, utdanning, hun roste og kritiserte. Det eneste jeg kan si om det som ligner på kritikk av Norge og nordmenn i hennes brev er at tiden viste hvem som hadde rett.

En del fenomener Isidora Sekulic beskriver møtte også jeg da jeg flyttet hit et hundre år senere. Solglede, turglede og ærlighet er fortsatt til stede. Det er fortsatt slik at folk stoler på hverandre. Det er ingen som stjeler noe som helst (nesten). Norge er fortsatt et beundringsverdig land både når det gjelder samfunn, utdanning og kultur. Og nordmenn fortsatt står på ski fra fødselen av.

“Dette landet er rene kilder og hjemlandet til både poetiske sjeler og en sterk motstand mot diskriminering og fattigdom.” (side 11)

“I stein ligger alt norsk liv, all den norske karakteren og all norsk ulykke. I vannet finnes all norsk skjønnhet. I skogen ligger fantasien.” (side 14)

“Alt er bare plikt; den er i forhold til personlig kraft og dyktighet større eller mindre, men den er fremdeles bare en plikt. En utført plikt - det er kjent i all den anstendige menneskehet - kan ikke være anledning til å sette et menneske over et annet!” (side 65, 66)

Om Bergen:

“Dette er den eneste norske byen, sier folk til oss, som er livlig og lystig, temperamentsfull, full av humor og lureri og hvor folk lyver bare for løgnens skyld. [...] Her, kort sagt, lever fremdeles en gammeldags, bergensk formell for glede og skål: Vi vil gjerne ha det godt og ingen skal ha det dårlig - Djevelen hente den som ønsker annerledes.”(side 85)

“Nordmenn har den riktige følelsen for samfunnet; en følelse av gjensidig avhengighet i befolkningen.” (side 177, 178)

I Norge lever ingen bak Guds nåde, sier hun.

Verdt å lese

Denne boken har mye å by på. De som er interessert i historie og hvordan nordmenn var før i tiden, hvordan de så seg selv og hvordan andre så dem bør lese Brev fra Norge. De som ønsker å vite mer om hvordan det norske samfunnet ble slik det er i dag og om norsk natur, kultur og menneske bør lese denne boken. Til tider tar forfatteren feil. Samtidig er hun ærlig og beskriver mye slik som det faktisk var før i tiden. Boken er ikke ment å leses som historiske fakta; den er ment som et portrett av et Norge sett med serbiske øyne i 1914.

Zorica Mitic tok på seg denne jobben av ren kjærlighet for serbisk litteratur, Isidoras litteratur og Norge, og boken er nå tilgjengelig som en gratis pdf fil på academia.edu. Jeg er veldig takknemlig til både henne og Jostein Sand Nilsen for at de tok på seg denne oppgaven å bringe serbisk litteratur nærmere Norge.

Bok: Brev fra Norge
Forfatter: Isidora Sekulic
Oversatt av: Zorica Mitic og Jostein Sand Nilsen
Forlag: Kolofon forlag
År: 2009