"De usynlige" (2013) av Roy Jacobsen - Hvem er de?

Ingrid og hennes familie er “de usynlige” i Roy Jacobsens roman fra 2013. Henrik Keyser Pedersen, leder av Litteraturseksjonens arbeidsutvalg, mener at:

“Tittelen “De usynlige” er jo i seg selv et postulat: At familien til Ingrid, den type liv og historisk epoke som de representerer, trenger synliggjøring er et premiss som mange synes å være enige i. Vi trenger dette memento manko, en påminnelse om at mange nordmenn var fattige for 100 år siden.” - referat fra kritikersalongen om Roy Jacobsens “De usynlige”.

Men hva er det som denne tittelen faktisk betyr?

Om romanen og forfatteren

Roy Jacobsen, født 26. desember 1954 i Oslo, debuterte i 1982 med novellesamlingen “Fangeliv”. Han mottok Riksmålsforbundets litteraturpris i 2003 og har vært nominert til Nordisk råds litteraturpris for romanene “Seierherrene” i 1991 og “Frost” i 2004, og til The Man Booker International Prize i 2017, for boken “De usynlige”.

I “De usynlige” bor Ingrid og hennes familie på en øy ved navnet Barrøy, på Helgelandskysten. Familien består av faren Hans, moren Maria, tanten Barbro, bestefaren Martin og hovedpersonen Ingrid. Kort sagt dreier fortellingen seg om Ingrids oppvekst og skjebnene til gamle og nye Barrøyværingene på 1910- og 1920-tallet.

Betydning ligger i språket 

Når vi tolker en bok, er det vi tolker i utgangspunktet bokstaver på papir. Det er de bokstavene som utgjør språket, og det er språket som danner fortellingen. Terry Eagleton mener at det er feil å snakke om litterære personer som om de var levende vesener i vår virkelighet. De eksisterer ikke utenfor vår lesning. Derfor bør vi vie like mye oppmerksomhet til språket og fortellingen som vi vier historien.

Språket i “De usynlige” har vært diskutert i lengde. Dagbladets Cathrine Krøger skriver:

“Det er så mye poesi i språket hans, så mye hav og himmel og slit og vind og vær. Han skriver så ukunstlet, så presist, så poetisk.” 

Bokbloggeren Anita Ness skriver:

“Jacobson er en slags ordskulptør. En ordkunstner. Det er slik jeg tenker om det, han hogger historien så godt, rått, enkelt, vakkert.”

Line Tidemann skriver derimot:

“En roman kokt på spiker, uten substans og retning. Komplett med en vilkårlig veksling mellom presens og preteritum, og et ganske slapt språk som ikke blir strammere bare fordi punktum ofte erstattes av komma. Eller for å ta en reell setning fra boken:

'Det var heller ikke så mye å gjøre, de hadde ikke engang dyr, og hver uke kom en eldre kone fra et lite bruk i skaret bak kirka og vasket alle de ni værelsene, med unntak av Ingrids, det måtte hun stelle selv, og også kjøkkenet, med grønnsåpe.' ”

Språket har en rolle å spille her. Fortellerstemmen reflekterer hovedpersonenes tenkemåte, og det denne stemmen forteller er ting hovedpersonene er opptatt av i deres liv. Det er ikke alltid lett å si hvem synsvinkelen hører til - noen ganger er det Ingrids synsvinkel, og da bruker fortelleren ordene mor og far for å referere til Hans og Maria; andre ganger får vi vite om ting Ingrid ikke kunne vite om - men det er alltid “de usynlige” sin stemme. I denne konteksten er det lettere å se hvorfor Jacobsen valgte å skrive setningen over.

La oss se på noen eksempler på begge sider av spekteret. Først leser vi om noe dagligdags:

“Hun får ikke det til og blir sint, han viser henne, de gjør det sammen, hun ler, et halvstikk rundt en bolt.” (side 13)

“Nå faller sjøen i takten med vinden, og treet ligger der som skjelettet til en geologisk uhyre, et hvalskrog, med røtter og greiner intakt, men uten nåler og bark, det har havet fortært, et tonn harpiks, så verdifull ute i verden, siden den kan brukes til å smøre buene til berømte fiolinister og gjøre tonene deres rene.” (side 18)

Hva ser man her? Noen ser bare hensiktsløs pludder. Andre ser tankene til mennesker som er opptatt av det praktiske, det jordnære. Livene deres utfolder seg i takten med lesingen i det øyeblikket vi leser, i full fart. Vi er med på deres reise helt på deres egne premisser. Punktumets fravær er like viktig her som dets tilstedeværelse er i neste avsnitt.

“Hun så ned på knærne som stakk fram under skjortekanten og blodet som rant i en tynn strek over kneskåla og videre nedover leggen, nok en ny strøm på innsiden av det andre kneet. [...] Mora hadde fortalt henne om blodet. Ingrid forstå at hun ikke måtte ro hardere enn henne. Lars og Barbro kom først. Lars jublet. Kyrne brølte i fjøset. Sauene lå i edens hage og spiste potetgras. Fra taket på nybrygga lettet en ørn. Fra den ene hjellen en annen. Men blodet var rent.” (side 143)

Noe viktig har skjedd her. Tiden sakker ned. Setningene får flere punktum. Allikevel er øyen og dyrene fortsatt tilstede fordi de utgjør Ingrids verden. Det er det hun kjenner til, og det er det hun bruker som kontrast til store endringer i livet, som et anker.

I kampen om tilværelsen er det ikke mye plass for annet enn det nøkterne. Selv når Hans og Maria ligger sammen, og til tross for deres følelser for hverandre, er det ikke mye plass for annet en det praktiske, og det påvirker fortellingen og språket. Hadde Jacobsen brukt et annerledes språk, kunne romanen ha sett for romantisert ut. Det språket som faktisk ble brukt skaper en troverdig virkelighet for hovedpersonene.

Handling og personene

Line Tidemann påstår videre at:

“Bak “De usynliges” dominerende forteller skjuler det seg karakterer som ikke har noe innhold utover det basalt menneskelige. De er ikke bare fattige i ånden og jordisk gods; de eier ikke personlighet. [...] De har puls. De lyder navnet sitt. De kunne ha vært hvem som helst.“

Dette er jeg ganske uenig i. Selv om personene kanskje ikke er like spennende som i mange andre romaner, mener jeg at de har mye å by på. Jeg fikk ikke inntrykk av at Ingrid, Barbro eller Marie kun er navn til noen ellers udefinerte, men bevegende og snakkende vesener. Hvis man lever slik som Barrøyværingene gjør, er man kanskje mer opptatt av handlinger enn ord og tanker. Da er fortelleren i romanen heller ikke så veldig opptatt av å ordlegge hovedpersonenes åndelig utvikling. Istedenfor får vi tyde det ut ifra handlingene deres.

Plottet kunne derimot ha vært noe sterkere. Det er ikke så enkelt å peke ut et høydepunkt. Det ser ut til å være Hans’ død, en uforventet hendelse etter hvilken Ingrid blir formell eier av det hennes hjerte allerede eide - øyen, huset, dyrene, trærne, gresset. Men like greit kunne det ha vært det øyeblikket da Ingrid skjønner at hun har blitt mor. Allikevel er det samspillet mellom mennesket og natur, forfedre og etterfølgere, rikdom og fattigdom som står sentralt i “De usynlige”, og som gjør søket etter høydepunktet mindre viktig.

Hvem er de usynlige? 

Synliggjøring av den type liv og historisk epoke som Ingrids familie representerer kunne godt ha vært målet med denne romanen. Det er viktig å bli kjent med landets og forfedrenes historie og dens ulike representasjoner. Forresten er det lov å mene et eller annet om hvis den epoken bør synliggjøres, hvordan og hvorvidt, og om den måten Jacobsen representerer arbeid og dets rolle, samt fattigdom, klasse og klasseskiller. Allikevel...

Denne romanen leste jeg som en skildring av livet til de vanlige menneskene hvis skuldrene historie står på, og hvis navn ingen kommer til å huske. Selv hvis navnet huskes, personen glemmes. Hundrevis av ganger gikk jeg forbi monumenter som bærer navn til de falne eller de modige. Hvem var de, egentlig? Hvordan levde de?

De som ingen lenger husker, men som levde og kjempet i alle generasjoner, de er “de usynlige”.

Bok: "De usynlige"
Forfatter: Roy Jacobsen
Forlaget: Cappelen Damm, 2013