Arv, identitet, tilhørighet og makt i Zadie Smiths Swing Time

Foto av Zadie Smith: Dominique Nabokov, begge bilder tatt fra Aschehoug Forlags nettside

Zadie Smith
Swing Time
Oversatt av Hilde Stubhaug
Aschehoug forlag, 2018

Zadie Smith er en av de mest kjente moderne britiske forfatterne av litterær fiksjon. Sammen med Salman Rushdie, Caryll Phillips, Doris Lessing og andre som enten er immigranter selv eller barn av immigranter, hører Zadie Smiths verk blant annet til etterkrigslitteraturen som utforsker “engelskheten” og betydningen av kolonitiden for Storbritannia og dets borgere. Hun skrev i tidsskriftet New York Review:

“For mange mennesker i London er livets flerkulturelle og klasseoverskridende aspekter representert av deres ansatte.[...] En nyttig konsekvens av brexit er at vi endelig og åpenlyst kan avsløre en dyp splittelse i det britiske samfunnet som har vært i emning i tredve år.”

Noen av spørsmålene Swing Time berører handler nettopp om rase og klasse, men også om kjønn, identitet og tilhørighet, makt og erindring, og på lik linje med hennes andre romaner, gransker Swing Time samspillet mellom dem alle. Zadie Smith tar opp vanskelige og viktige spørsmål gjennom fengende historier om mennesker med ulike røtter, kultur og fremtid.

Dagens Næringslivs magasin D2 publiserte den 29. desember et intervju med Zadie Smith, i forkant av Swing Times utgave på norsk. Om denne romanen sier hun:

“Tanken var å for en gangs skyld skrive en ukomplisert roman, jeg skulle skrive en veldig enkel historie om to jenter i en dansetime.” 

I stedet skrev hun en intrikat historie fortalt i en ikke-kronologisk rekkefølge, og skapte en tekstuell etterligning av jentenes dans.

DANSENS ROLLE

Velger man å bringe dans i fokus, kan romanen leses som en fortelling om dans, dens historie, og dansens betydning både for hovedpersonens og Traceys liv og for hele den afrikanske diasporaen. Selve Zadie Smith sa at hun var interessert i å utforske “koblingen mellom dans og svarte mennesker”.

“Når man tar med en slave til Vesten, tar man fra dem alt. Helt bokstavelig: klærne, instrumentene, eiendelene, barna og partnerne. Det de står igjen med, er kroppen. Diasporakunst begynner i kroppen fordi det er det eneste de har. Det interesserte meg: muligheten for å uttrykke geniet sitt fysisk.” - D2 magasinet

Dans har en enorm påvirkning på hovedpersonens selvfølelse og hennes forhold til Tracey. Tracey er talentfull, vinner priser og går på sceneskole. Hovedpersonen er plattfot og ikke noe spesielt flink til å danse. Samspillet mellom dans og de forholdene hun har med Tracey, moren og Aimee påvirker hennes identitet sterkt.

I denne sammenhengen kan vi ikke overse hvor viktig hovedpersonens stemme er. Hun er mye bedre til å synge enn å danse, og hun er stolt av stemmen sin, men siden synging “faller henne naturlig”, er det ikke noe hennes mor setter pris på. “Etter hennes (morens) mening kunne du like gjerne være stolt av å puste eller gå eller føde.” Hovedpersonen øver ikke seriøst på å synge, og kommer aldri på at hun kanskje kunne lage en karriere ut av det. Grunn for det kunne være morens mening, men moren er ikke særlig glad for at datteren hennes driver hverken med sang eller dans. Hvorfor foretrekker hovedpersonen dans da?

Hun nyter å synge, men hun er helt besatt av dans. Denne besettelsen har med arven hennes å gjøre.

“Hun (Tracey) ville se en danser på scenen, svettende, ekte, ikke dollet opp i flosshatt og kjole og hvit. Men jeg ble tiltrukket av eleganse. Jeg likte det at den kunne skjule smerte.
En natt drømte jeg om Cotton Club;[...]I drømmen var vi alle elegante og ingen av oss hadde lidd[...]aldri blitt kalt stygge eller dumme, aldri måttet ta bakdøren inn i en kino, drikke av atskilte drikkefontener eller blitt henvist til de bakerste setene på en buss. Ingen av våre hadde noen gang hengt i et tre med reip om halsen, eller plutselig blitt kastet over bord, i lenker, i mørkt vann - nei, i drømmen min var vi gull!”

Når hun endelig får ros for dansen sin, i Afrika, kommer det i en uventet form. De sier at hun er hvit, men at hun danser som om hun var svart. I Storbritannia blir hun ansett som svart, og i Afrika som hvit. Hvem er hun og hvor hører hun til? Dans er koblet til et viktig identitetsspørsmål som stammer helt fra barndommen hennes. Hennes mor er svart, hennes far hvit. Moren tar utdanning og streber mot et bedre liv, mens faren ønsker å gi dem kjærlighet, nyte familielivet og unngå endringer. Den eneste hun vet om er dans.

“Men for meg var en danser en mann fra ingen steder, uten foreldre eller søsken, uten nasjon eller folk, uten plikter av noe slag, og det var akkurat det jeg elsket.”

Hennes forhold til den svarte arven hennes, hennes røtter, Afrika og Jamaica forandrer seg gjennom romanen. Dans spiller en viktig rolle i denne utviklingen.

IDENTITET

Swing Time kan også leses som en beretning om hva det å være en svart kvinne i dagens Storbritannia, i dagens Vesten, betyr for en mor, hennes datter, og datterens venninne, om vilje og alle stedene viljen kan ta en person. Boken handler også om makt i dens utallige former, om den afrikanske arven og dens betydning for dagens afrikanske diaspora og deres barn, om liv i Afrika og dets utfordringer og om hva alt dette betyr for et individs identitet og tilhørighet.

Identitet og tilhørighet er viktige temaer i Swing Time. Alle de viktigste kvinnelige personene kjemper for å få definere seg selv. Moren ønsker ikke å forbli en Jamaicansk innvandrer uten utdanning og uten perspektiv, fanget av en kjedelig jobb eller mange barn. Hun tar utdanning, kjemper for det lokale samfunnet og blir politiker.

Vår ukjente hovedperson innser tidlig at verdenen til moren hennes ikke kretser rundt henne, og dette sårer hennes følelser. Ifølge henne er fullstendig underkastelse det vi ønsker av våre mødre når vi er små, og det får hun ikke fra moren sin. Hovedpersonen sier at det er først senere i livet at hun beundrer moren for “alt hun hadde gjort for å klore seg litt plass for seg selv her i verden.” Den svarte kvinnelige arven hennes blir mye nærmere henne først i voksen alder.

Hovedpersonen klarer ikke å sette sammen de to ulike delene av hennes identitet - den svarte og den hvite halvdelen, i hvert fall ikke i en tidlig alder. Hun mangler en følelse av tilhørighet, og det bare blir verre når hun møter sine hvite halvsøsken.

“Ja, han er riktig, og jeg er feil - interessant. Jeg kunne vel ha tenkt på meg selv som det ekte barnet og gutten som forfalskningen, men det gjorde jeg ikke.”

Tracey får en så stor rolle i hennes liv delvis fordi hun ikke klarer å definere seg selv på en tilfredsstillende måte. Tracey er også halvt svart, halvt hvit -“[... med]nøyaktig lik brunnyanse - som om vi var klippet ut av samme stykke hudfarget stoff[...]” - fregnene deres samler seg i samme område, og de er like høye. Til tross for likhetene har de stikk motsatte karaktertrekk og ulike mødre. Denne dualiteten bruker Zadie Smith for å vise samfunnet de to jentene lever i og dets motsigelser.

Tracey er den tallentfulle danseren hovedpersonen ønsker å bli, den selvsikre og pene jenten som går på sceneskolen og som allerede har den lyse fremtiden i dans som begge drømmer om. Den ukjente hovedpersonen tilbringer hele sitt liv som en form for Traceys skygge.

“En sannhet ble avslørt for meg: at jeg alltid hadde prøvd å henge meg på lyset fra andre mennesker, at jeg aldri hadde hatt noe eget lys. Jeg opplevde meg selv som en slags skygge.”

Til tross for at Tracey til slutt ender opp i Kilburn igjen, i den samme leiligheten og alene med tre barn, har Tracey allikevel noe som hovedpersonen ikke har - en følelse av tilhørighet. Hovedpersonen anser dans som hovedgrunn for alt som går bra i Traceys liv. Hun mener at hvis hun kunne danse som Tracey, ville hun aldri savne noe annet i livet. Slik er det ikke.

VILJE OG MAKT

Både moren, Tracey og Aimee eier en sterk vilje. Morens vilje manifesterer seg i hennes fremgang og den makten hun får som politiker, Traceys vilje i det å motsi autoriteter og få til det hun vil uavhengig av konsekvensene, og Aimees i hennes popularitet og gjennomføring av de ulike prosjektene hun kommer på.

Viljen til Tracey og moren styrer barndommen og ungdommen til hovedpersonen, og Aimees vilje rår over hovedpersonens voksenliv. Selv når moren er død, og Aimee er borte fra livet hennes, drar hun tilbake til Tracey. Det kan være fordi vilje og makt over både en selv og andre henger tett sammen.

Den ene gangen, når hun synger på en klubb i New York, får hun oppleve litt av den makten de andre har hatt over hennes eget liv i så mange år. Og dette kom fra arven hennes.

“Jeg fikk til og med et sentimentalt bilde av en lang rekke svarte stå-på-mennesker, sangere, musikere, dansere, for hadde ikke også jeg den gaven som så ofte blir tillagt folket mitt? Jeg kunne forvandle tid til musikalske takter, til rytmer og toner, sakke farten og sette den opp, kontrollere tiden i livet mitt, endelig, til slutt, her på en scene, om ikke ellers.”

Da hun finner ut at Tracey er opptatt av konspirasjonsteorier, reflekterer hun over årsaken til det. Hun mener at slike teorier er en måte å forklare makt på, en makt som eksisterer, men som få får bli i nærheten av. En makt som Tracey på det punktet i livet mangler.

Hun er borte fra venninnen på dette tidspunktet, og har ikke sett henne på lenge. Var det makt over hovedpersonen Tracey manglet? Eller var denne makten noe hun fortsatt hadde, i motsetning til makten til å styre sitt eget liv som er blitt helt annerledes enn det hun hadde tenkt seg? Objektivt sett mister hun aldri makten over hovedpersonen. Det som hovedpersonen føler er sant, kan være helt annerledes.

Makten til en eneste person kan variere fra makten over seg selv, til makten over andre, til makten over et helt land og dets befolkning. I Afrika blir det avholdt en barneparade for Aimee, der barn er kledd som lederne av ulike afrikanske land, samt dette landets president. De barna, på det tidspunktet, eier makt over andre barn som løper etter bilene de blir kjørt i. Andres makt gjør noe med mennesket.

BARN OG ARV

Også det å få barn har med makt å gjøre i Swing Time. Faren til hovedpersonen ønsker flere barn med moren, men hennes feministiske mor mener at faren ville fange henne dersom de fikk flere barn sammen. For ham er det kjærlighet, for henne fangenskap. Mange feminister anser det som er naturlig for kvinner, som uverdig. For dem er det å få barn uverdig - det eneste som teller er prestasjoner. Selve Zadie Smith ser seg ikke enig i dette.

“Når noen sier ‘for hvert barn mister du en bok’, så er det helt sant. Men hvorfor er det en tragedie? Du kommer til å skrive bøker, du kommer ikke til å skrive like mange bøker som Philip Roth, men hva så? Du kommer til å ha barn, og det er også noe. Det er ikke ingenting. Et barn er en fantastisk vakker gledesfylt ting å ha i livet sitt.” - D2 magasinet

Hovedpersonen i Swing Time ønsker seg overhodet ikke barn. Samtidig ser hun hvor viktig det er for hennes jevnaldrende å gifte seg og få barn, og det skaper en motstand i henne. Aimee prøver å si at hun kommer til å ombestemme seg, men hun er sikker på at hun ikke ønsker barn.

Da mente hun at det må være noe med babyer, noe som gjør dem i stand til å forandre en kvinne helt, slik at hennes yngre utgave ikke ville kjent henne igjen. Hun sier at hun så hva det gjorde med moren sin.

Disse tankene er noe mange unge kvinner kjenner seg igjen i. De er redd for at et barn kan forandre livene deres helt, hindre dem fra å gjøre det de har lyst til, og gjøre dem om til et menneske de ikke kjenner igjen.

Samfunnet presser kvinner til å gifte seg og ha barn på et mer eller mindre direkte vis, og hun avskyr dette. Hun tuller med Hawa om at ingen av dem har blitt gravide i mellomtiden, fordi de begge føler dette presset. Hawa er ti år yngre, men hun bor i Afrika, der presset er større og melder seg tidligere. Da Hawa sier hun har blitt forlovet, føler hovedpersonen seg sveket.

Det er i Afrika hun møter Sankofa, en baby som Aimee “kjøper” og adopterer senere.

“Det er kanskje en kjemisk reaksjon, som dopaminet som strømmer gjennom forelskede mennesker. For meg var det som å drukne. Jeg har aldri opplevd noe lignende verken før eller senere.”

I denne bildungsromanen blir hun forandret en gang til. Det finnes en parallell med forfatteren der - Zadie ønsket heller ikke barn før mannen hennes insisterte og de fikk barn allikevel. Men for forfatteren er det som er viktigst nettopp å “fylle det livet hun er i”, noe som hovedpersonen i Swing Time knapt gjør.

SWING TIME

Swing Time omfatter mange ulike motiver som flettes kraftfullt til en roman hvis fullstendig betydning kan kun forstås ved å ta hensyn til alle nyansene og deres fulle kompleksitet. I disse litt over to tusen ordene har vi bare startet den store reisen gjennom Swing Time. Denne romanen har mye mer å fortelle, og det er derfor jeg kan hjertelig anbefale den til alle som ønsker å utforske hva det er som utgjør en person og en identitet.

Zadie Smith skriver pent. Hennes språk er klart og skjønt. I motsetning til mange andre forfattere av litterær fiksjon skriver hun ikke i gåter. Det er ikke nødvendig å slite med å forstå hva hun sier eller hvordan de ulike delene av hennes skrivning henger sammen. Det intrikate i hennes verk er de mange meningslagene og de ulike måtene hun lar oss tolke verket på.

Andre om boken:

http://bjornebok.bloggnorge.com/2018/03/14/zadie-smith-swing-time/

http://tinesundal.blogspot.no/2018/01/swing-time-av-zadie-smith.html

NB: Alle sitater som ikke er annerledes merket i teksten er tatt fra Hilde Stubhaugs oversettelse av Swing Time, utgitt av Aschehoug.