Emulsion (2014) - en postmodern film noir?

Foto: Skjermdump fra Netflix

Mens jeg satt og så på Emulsion for første gang på Netflix, gikk det fort opp for meg at denne filmen hadde mye med postmodernisme å gjøre, uansett om dette skjedde med vilje eller ei. Forfatteren og regissøren Suki Singh nevner nemlig ikke postmodernisme i forbindelse med denne filmen, men det betyr ikke at forbindelsen ikke er der.

På overflaten handler Emulsion om en mann, Ronny Maze, på jakt etter sin savnede kone. Isabella Maze forsvinner på mystisk vis fra en parkeringsplass, og Ronny blir så besatt av å finne henne at han selv tar en jobb på den samme parkeringsplassen. Han bor alene i en gammel leilighet, og hver kveld ser på samme film - en nostalgisk spole av 16 mm film med minner om Isabella. Hver natt forsøker han å finne noen ledetråder. Politiet er helt ubrukelig, og for et hele år klarer heller ikke Ronny å oppdage noe nytt i forbindelse med Isabellas forsvinning. Det er ikke før en prostituert blir bortført fra parkeringsplassen at saken begynner å utvikle seg videre.

Lek med konvensjoner

Ronny er en typisk film-noir-hovedperson -  en lidende man fanget av sin skjebne som prøver å løse en vanskelig gåte i en dystert verden. Filmen begynner som en typisk detektivfortelling, der Ronny fungerer som en amatør-detektiv. Hans kone forsvant sporløst, men allikevel prøver han å oppdage nye spor og sammenhenger, siden politiet enten ikke er i stand til eller ikke vil gjøre noe. Alt de gjør er å lure på hvorfor han er kledd i de samme 50-tallets klærne hver gang og kjører en 50-tallets bil.

Foto: Skjermdump fra Netflix

Begrepet “paranoid reading” ble introdusert av kritikerne som Mark Siegel og Brian McHale for å beskrive en måte å lese tekstene på. Det handler om en logikk de fleste leserne tar med seg når de tolker en tekst. Denne logikken får dem til å forvente at alt i teksten har en betydning, og at en skjult mening finnes bak alt. Krimsjangeren benytter seg mye av dette, og det gjør denne filmen også. Men Emulsion leker med hva slags sannhet sporene avdekker, til forskjell fra mange andre filmer fra denne sjangeren.

Postmodernistiske detektivfortellinger undergraver tradisjonelle konvensjoner av krimsjangeren. De drar leseren inn for at han skal prøve seg med “paranoid reading” bare for å mislykkes helt. Forbrytelsen dreier seg ofte om akkurat det som den ser ut til å dreie seg om fra begynnelsen av. Det finnes ikke noen komplisert konspirasjon bak fortellingen, og sporene er ikke noen smådeler av et stort bilde - de er deler av mange små bilder som ikke nødvendigvis har med hverandre å gjøre. Emulsion er litt annerledes. Sporene er ment for å lede oss frem til sannheten, men ikke en sannhet vi forventet på noen som helst måte. Det viser seg at det ikke fantes noe forbrytelse for å begynne med, og at alle sporene var misvisende for oss som seerne, selv om de hjalp Ronny nå frem til sannheten. Selv om på en litt annerledes måte enn typisk postmodern detektivfortelling, leker Emulsion med konvensjoner uten å nødvendigvis benekte deres betydning.

“Rhizomatic labyrinth” 

Det er interessant at Ronny heter akkurat “Maze”. I forbindelse med postmodern detektivfortelling er det snakk om en “rhizomatic labyrinth”. Umberto Eco nevner den i forbindelse med romanen The Name of the Rose, og leserne av postmodern detektivroman befinner seg ofte i en slik labyrint - uten senter og uten utgang - i en potensielt uendelig labyrint. I krimsjangeren er det slikt at alle trådene leder leseren mot en utgang, en utvei, en løsning. En postmodern detektivroman tilbyr derimot uendelige tolkningsmuligheter.

Spoiler alert! Sporene styrer Ronny mot en produksjonsstudio der serier og filmer blir innspilt. Der sier Isabella til ham “Dette er ikke virkelig.” Hun nevner en man som bor i skogen som er ansvarlig for alt dette. Denne mannen er professor Pierre Vallade, en hypnotist. Det viser seg at Ronny og Isabella bare er personer i en TV-serie. Ronny heter Salvador, og han kom til Pierre fordi han ikke kunne bli i rolle. Hun som spiller Isabella forlot ham på denne parkeringsplassen, og han ble i rollen i over ett år uten å vite det. Det ødela det virkelige livet hans, så på slutt får han Pierre til å gjøre det samme mot Isabelle, og han forlater henne.

Seerne har mange forskjellige stier å velge fra. De kan følge etter sporene og fortsette å tro på at hele fortellingen var en stor konspirasjon mot Ronny, og at Isabella virkelig var hans kone som forsvant for å skaffe seg et bedre liv. De kan velge å tro på at han var en skuespiller som på slutt valgte hevn over kjærlighet. De kan lete etter spor som forteller hvorfor han fortsatt mintes om kjærlighet når han tenkte på Isabella selv om han ikke var Ronny lenger, men Salvador. Det er jo en “rhizomatic labyrinth.”

Rammebrudd/Illusjonsbrudd 

Patricia Waugh skrev at siden rammer har lenge vært en del av skjønnlitteratur, kan vi ikke si at rammebrudd i metafiksjon er nødvendigvis postmodernistisk. Ifølge henne er grunn for at postmodernismen bruker rammebrudd så mye det at postmoderne verker streber mot å bevise at vi ser vår virkelighet gjennom rammer. Vi ser vår virkelighet gjennom TV, kino, og internett, og de er også rammer.

Emulsion bryter rammen først når Ronny får innspillingen av en scene fra TV-serien han var hovedperson i. Vi ser ham og Isabella le etter innspillingen, og da er de bare skuespillere, ikke Ronny og Isabella. Etterpå ser vi “savnet” plakater med Ronnys fjes på istedenfor Isabellas. Virkeligheten bryter seg inn dypere og dypere jo nærmere sannheten Ronny kommer.

Det finnes tre virkelighetsnivåer i Emulsion. På det nederste er det detektivfortellingen med Ronny i hovedrollen, på det midterste er det fortellingen om skuespilleren Salvador, og på det høyeste befinner vi seerne oss. Vanligvis stiger forfatteren ned til det nederste nivået for å bryte rammet, eller får personene til å snakke om det høyeste nivå på en tildekket måte. Poenget er å avdekke hva som skjer når forskjellige slags verdener møtes (McHale). Emulsion gjør også dette på en litt forskjellig måte. Der er Ronny som stiger opp på Salvadors nivå, og andre fra det midterste nivået som stiger ned til det nederste nivået. Forfatteren blir aldri innblandet.

Det finnes en interessant fellestrekk mellom Paul Austers City of Glass og Emulsion. Begge hovedpersonene blir oppringt av en person som hjelper bryte rammet. I Austers fortelling vil denne personen snakke med Paul Auster, ansatt i Auster detektivbyrå. Ronny blir oppringt av en mann som han på dette øyeblikket ser på innspillingen. På innspillingen går mannen inn i en telefonboks og ringer til noen nøyaktig når Ronnys telefon ringer. Dette får Ronny til å spore opp nummeret, og vente for mannen i nærheten av telefonboksen.

Postmodern eller ei? 

Det finnes mange måter å tolke postmodernisme på, og mange måter å definere den på. Litteraturvitere og kritikere har vært uenig i begrepet i ganske lenge. De har vært uenig i om det kan brukes til å beskrive litteratur i det hele tatt. Det skal ikke stoppe oss fra å leke med den.

Postmodernisme en en veldig interessant retning i litteraturens utvikling. Hvorvidt Emulsion har med postmodernisme å gjøre er en interessant spørsmål. Er vi virkelig ferdig med postmodernisme? Eller finnes det dens trekk i moderne litteratur og film? Jeg mener at Emulsion kan tolkes bl.a. som en postmodern film. Hva synes du?


Kilder:

Lothe, J., Refsum C. og Solberg, U. (2015) Litteraturvitenskapelig leksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget.

Nicol, Bran (2009) The Cambridge Introduction to Postmodern Fiction. New York: Cambridge University Press.

Svendsen T., Vebjørnsen, M. K. (27. oktober 2016) Film Noir. Store Norske Leksikon. https://snl.no/Film_Noir (18.02.2018, 21:08)