Barn, straff, kjærlighet - Gud hjelpe barnet (2016) av Toni Morrison

Mitt første innblikk i Toni Morrisons prosa fikk jeg da jeg satt i publikum under en doktordisputas. Doktoranden var en av mine lektorer på universitetet, og hennes avhandling het “Historie, kunnskap, minne - forming av afroamerikansk subjektivitet gjennom fragmentering og dekonstruksjon av historie i Toni Morrisons romaner”. Senere leste jeg “Elskede” som en del av pensumet på mitt siste studieåret, og var begeistret både over de vanskelige temaene hun tok opp, og den måten hun gjorde det på. Toni Morrison maktet å fortelle både en individuell og en kollektiv historie på en ny måte, den historien som har satt dype spor i det afroamerikanske samfunnet. Hendelser fra fortiden rår over nåtiden gjennom kollektiv minne, som eksisterer utenfor tiden.

Denne kollektive minnen finnes også i “Gud hjelpe barnet”. Bride vokser opp uten kjærlighet og oppmerksomhet fra sin mor fordi hennes hud er så mørk at den virker blå. Hun får ikke engang lov til å kalle moren for “mamma” eller “mor” - hun må bruke navnet Sweetness. Både moren og faren hennes har mye lysere hud. Faren forlater dem begge en kort stund etter at Bride ble født på grunn av hennes hudfarge.

“Men du må forstå dette: Jeg var nødt til å beskytte henne. Hun kjente ikke verden. Det lønte seg ikke å være tøff eller frekk selv om du hadde rett. Ikke i en verden der du kunne bli sendt på ungdomsanstalt for å svare på kjeft eller slåss på skolen, en verden der du var den siste som ble ansatt og den første som fikk fyken. Hun kunne ikke vite noe av det der, eller hvordan den svarte huden hennes kunne skremme hvite eller få dem til å le og gjøre narr av henne.” (side 53)

Det er slike argumenter Sweetness bruker for å forsvare Brides oppdragelse. Disse fryktene er ikke ugrunnet, og stammer fra mishandlingen av afroamerikanerne som pågikk i flere århundrer. Men på den andre siden ser vi at Bride ble født i 1990-tallet, og selv om afroamerikanerne kjemper sin kamp ennå, er situasjonen ikke like ille som den var før i tiden. Hvorfor føler Sweetness da at den eneste måten å beskytte datteren hennes på er å vise henne at hun ikke engang kan stole på egen mor og forvente kjærlighet fra henne?

Sweetness avskyr Brides blåsvarte huden. Dette kan anses som en konsekvens av det kollektive minnet. Svart hud har blitt sett på som noe negativt i så lenge i det samfunnet at selv svarte mennesker oppfatter den som negativ på en ubevisst nivå. Bride blir da Sweetness’ straff for en ukjent forbrytelse.

Forbrytelse og straff

Bride savnet morens kjærlighet. Hun var også vitne til at huseieren begikk en forferdelig seksuell forbrytelse over et barn. Hun måtte bli taus om hendelsen fordi moren var redd for at de skal miste leiligheten og ikke klare å finne en annen. Det hele førte til at Bride vitnet i en annen sak mot en ung lærer, og læreren ble dømt selv om hun var uskyldig.

Læreren heter Sofia, og når Bride prøver å hjelpe henne for å lette egen dårlig samvittighet, banker Sofia henne opp. Kontanter kunne ikke gjøre opp for 15 år i fengsel. Sofia ble straffet for en annens forbrytelse, og Bride ble straffet for sin forbrytelse mot Sofia. Den eneste som ikke fikk noe straff var den skyldige - huseieren.

Jeg må også nevne Rain (Raisin), en jente Bride møter på landet, som har vært utsatt for seksuell vold. Hennes mor er prostituert og lar kundene sine bruke også datteren, selv om hun ikke er eldre en seks eller syv. Rain blir hjemløs først, så flytter hun inn hos Evelyn og Steve. De ønsker å hjelpe henne, men de forstår ikke og vil ikke høre om hennes tid hos mor eller som hjemløs. Rains liv er ødelagt, men den skyldige slipper straff.

Den eneste som blir straffet er morderen til Bookers bror. Allikevel setter hans forbrytelse dype spor i det lokale samfunnet og Bookers liv. Straff sletter ikke forbrytelsen.

Foreldre og barn

Foreldre er ikke alltid bevisst på hvor stor innflytelse de har på barnets hele liv. Heller ikke er de klare over at det de ønsket å oppnå ved å gjøre et eller annet ikke alltid er det de faktisk oppnår.

“Jeg var ingen dårlig mor, det skal du være klar over, men det har nok hendt at jeg gjorde noe sårende mot den eneste ungen min fordi jeg måtte beskytte henne. Jeg måtte det. Alltid på grunn av hudfargen. I begynnelsen klarte jeg ikke å se forbi alt det svarte til den hun var og simpelthen bare elske henne. Men jeg gjør det. Jeg gjør virkelig det. Jeg tror hun forstår nå. Jeg tror det.” (side 55)

Sweetness såret barnet sitt for å beskytte henne. Hun mente at hennes handlinger var den beste måten å gjøre det på. Dette er en feil mange foreldre tar, og det er det som er mest skremmende - hvem som helst kan begå den samme feilen, og denne feilen kan begås på mange forskjellige måter. Som regel ser barna på slike foreldrenes handlinger på en helt annerledes måte, og som voksne vil ikke lenger ha noe som helst med dem å gjøre.

Sweetness minner om Sethe fra “Elskede”. Den opprinnelige tittelen til “Gud hjelpe barnet” var “Barns vrede” (The Wrath of Children), som bringer denne romanen enda nærmere “Elskede” og dens tema.

Andre foreldre begår også feil i denne romanen - Queen, Sofias foreldre, Rains foreldre.

Om Queen sier Ron Charles av Washington Post:

“These sensational horrors continue to haunt and disrupt their lives until an old woman named Queen explains all and then, inevitably, dies after a cleansing fire. (Spike Lee once complained about the “magical, mystical Negro” who exists in pop culture only to lead white folks to enlightenment. It turns out that stock figure is no more satisfying when forced to enlighten black folks.)”

Dette ser jeg meg ikke helt enig i. Queen har begått mange feil i oppdragelsen av egne barn og i eget liv, men hun er den eneste som Booker vil høre på henne fordi hun er den eneste han føler forstår ham. Selv innrømmer hun at det er hennes feil Booker ikke kan slippe brorens minne. Hun er ikke en som forklarer alt, hun er bare en som tilbyr litt av egen livsvisdom til Booker. Queen påvirker forholdet mellom Bride og Booker, men deres problemer forsvinner ikke på en mystisk vis fordi hun forklarte dem bort. Hun hjalp dem bare oppklare en misforståelse. En “magical, mystical Negro” er hun ikke, ihvertfall ikke etter min mening.

Brooklyn

“In a longer story, Morrison might have given these events the ground they need to blossom naturally. As is, her tale seems littered with Post-It Notes that say, “Insert Emotional Impact Here.” And yet other parts of the novel serve only as chatty filler. Bride’s ambitious young colleague at the You, Girl cosmetic company, for instance, offers nothing we don’t already know.” - Ron Charles, Toni Morrison’s familiar, flawed ‘God Help the Child’

Når det gjelder Brooklyn, er jeg enig med Ron Charles. Hun ønsker seg Brides jobb og Booker mens hun later til å være Brides venninne. Den eneste rollen hun spiller i denne romanen er å vise at Bride tar imot det hun kan få, selv om hun vet at det er utilstrekkelig. Hun hjelper oss forstå Bride og hennes omgivelser til en viss grad, men allikevel virker hun overflødig.

Gud hjelpe barnet

“Gud hjelpe barnet” bruker flere stemmer og synspunkter for å vise samspillet mellom oppdragelse og voksenliv. Det er vanskelig å være et barn, svart eller hvit. Barna har ikke mye valg, og når skjebne tildeler dem upassende foreldre eller en ellers traumatisk barndom, får dette store konsekvenser både for dem selv og deres barn. Svarte barn er mye mer påvirket av fortiden, og opplever fortsatt diskriminasjon og latterliggjøring, men ulykke diskriminerer ikke.

Toni Morrison makter å si mye om samfunnet, mennesker og kjærlighet gjennom denne vakre romanen. Når en skriver om det som ligger i bunn for oss som mennesker slik som hun gjør, er det nesten garantert at kunstverket kommer til å overleve forfatteren og vare. Det finnes kanskje ikke noe mer menneskelig enn kjærlighet og dens fravær.

“Hva slags kjærlighet er det som krever en engel og intet mindre enn en engel for å vare?” (side 184)

Det er et godt spørsmål.

Gud hjelpe barnet, oss som barn, våre barn, og Brides barn.


Kilder:

Foto: Aschehoug forlag

Charles, Ron (15. april 2015) Toni Morrison’s familiar, flawed ‘God Help the Child’. The Washington Post. https://www.washingtonpost.com/entertainment/books/toni-morrisons-familar-flawed-god-help-the-child/2015/04/14/6cde0cfe-dec6-11e4-a500-1c5bb1d8ff6a_story.html (24.02.2018, 17:08)

Morrison ,Toni (2016) Gud hjelpe barnet. (Bodil Engen, Trans.) Oslo: Aschehoug forlag